Det teknologiske kappløpet om Bitcoin
Dette er historien om det teknologiske kappløpet som utspiller seg i kampen om Bitcoins fremtid.
Det første man bør merke seg er at det i dag finnes tre store kryptovalutaer som kaller seg Bitcoin. Du har Bitcoin (BTC) som er klart størst, samt Bitcoin Cash (BCH) og Bitcoin SV (BSV). De to sistnevnte ble til pågrunn av store uenigheter i synet på hva Bitcoin er og hva det skal bli. Mer om det senere.
For mange er kampen om Bitcoin en ideologisk kamp, hvor synet på stat, personvern, demokrati og pengesystemet står sentralt. Men det er også en teknologisk kamp. Jeg vil her se nærmere på to av motpolene i denne kampen, nemlig Bitcoin (BTC) og Bitcoin SV (BSV).
For å forstå kjernen til konflikten må vi spole noen år tilbake. I 2015 begynte debatten for alvor å rulle om hvordan man skulle få Bitcoin til å vokse. Antall transaksjoner på blokkjeden økte raskt, og gjorde at man begynte å nærme seg kapasiteten til hva Bitcoin programvaren kunne håndtere. Dersom det ikke ble tatt grep ville transaksjonsgebyrene øke kraftig og føre til lange transaksjonstider.
Årsaken var at Bitcoin var programmert til å ikke akseptere blokker større en 1 megabyte. Du kan tenke på en blokk som en side i en bok med en liste over transaksjoner som skal valideres. For å hindre «double spending», som betyr å bruke de samme digitale pengene to ganger, så stoler vi på at bankene har kontroll på hvem som eier hva. Gjør du en bankoverføring, så trekker banken det fra kontoen din og oppdaterer sin database. I Bitcoin systemet er dette byttet ut med distribuerte «minere» som jobber for å oppdatere den samme databasen. Med hver transaksjon følger data som tar plass. Det innebærte at Bitcoin bare kunne håndtere i overkant av 1000 transaksjoner per blokk uten at det fikk for store følger for transaksjonsgebyrene (maksimalt rundt 3 transaksjoner per sekund).
Mangelen på fremdrift førte til en voldsom vekst for alternative kryptovalutaer, fremfor alt Ethereum. En interessant sidespor her er at Vitalik Buterin, skaperen av Ethereum, opprinnelig ønsket å bygge Ethereum på Bitcoin fremfor å lage en egen blokkjede. Forsøket ble stoppet av Bitcoin utviklerne som ikke ønsket å utvide mulighetene i programeringspråket til Bitcoin. Flere vil nok mene det var en skjebnesvanger avgjørelse nå.
Avstanden mellom aktørene i Bitcoin miljøet ble ikke mindre etter at utviklerne av Bitcoin koden i begynnelsen av 2016 implementerte funksjonaliteten “Replace by fee” (RBF). Transaksjoner som ventet på å bli godkjent på blokkjeden ville da kunne erstattes av en ny transaksjon med høyere transaksjonsgebyr for å få den gjennom raskere. Dette var svært upopulært blant de som aksepterte Bitcoin som betaling, som mente at det utgjorde en trussel mot deres forretningsmodell. Det brøt det gjeldende “first-seen, first safe”-prinsippet. Det betyr at dersom den «samme» transaksjonen ble sendt to ganger (doublespend) så ville minerne bare godta den første, og avvise den andre. Dermed kunne man med høy sikkerhet anta at transaksjonen var sikker nok selv om den ikke var bekreftet på blokkjeden. Innføringen av RBF funksjonaliteten gjorde dermed Bitcoin uegnet til umiddelbare betalinger, noe som var ganske vanlig i Bitcoin tidligere. Dermed satte man en effektiv stopper for at Bitcoin kunne bli et reelt betalingsmiddel som kunne konkurrere med etablerte betalingssystemer som VISA og Mastercard.
Frem til sommeren 2017 gikk debatten videre uten at man klarte å bli enig, samtidig som transaksjonsgebyrene begynte å øke kraftig. Kampen stod mellom to forslag.
Det første forslaget, fremmet av Bitcoin Core utviklerne (de som har utviklet koden som bitcoin kjører på) med støtte fra store deler av bitcoin miljøet ønsket å gjennomføre en oppgradering ved navn Segwit. Målsetningen var å skalere blokkjeden gjennom å separere signatur dataene fra transaksjonene. På den måten kunne man redusere mengden data hver transaksjon tok, og dermed få plass til flere transaksjoner i hver blokk. I teorien ville dette føre til en firedobling av transaksjonskapasiteten. De som var for dette ble kalt “small blockers”.
Den andre fraksjonen, bestående av aktører som var avhengig av transaksjonsvolum som BitPay, deler av miner miljøet og enkelte kryptobørser ønsket derimot å skalere blokkjeden gjennom å øke størrelsen på blokkene. Gjennom å øke blokkstørrelsen kunne man ha lave transaksjonsgebyrer og samtidig øke transaksjonsvolumet. Disse ble kalt “big blockers”.
Motstanden mot å øke størrelsen på blokkene var at dette ville føre til mer sentralisering og færre noder. Kostnadene med å drifte egne noder ville gå opp. For bitcoin maximalister var dette et stort brudd med deres ethos om hva Bitcoin skulle være. Å ha sin egen node ble sidestilt med å ha stemmerett over utviklingen av Bitcoin. I praksis er det ikke slik, men det stoppet ikke romantiseringen av ideen. Et annet argument med mer substans var at man mente at en blokkjede ikke kunne skalere, og at det derfor var nødvendig å finne andre løsninger. Dersom man ikke tror på teknologien med blokkjeder i utgangspunktet så kan man kanskje spørre seg om hva som var poenget til å begynne med?
På den andre siden var det også stor motstand mot Segwit fra big blockere. De mente dette var en trojansk hest hvor den egentlige hensikten var å legge til rette for å “flytte” aktiviteten over på andre løsninger som lightning (Bitcoins andrelags løsning). Dette ville over tid ødelegge Bitcoins økonomiske insentivmodell ved å bevisst begrense aktiviteten på blokkjeden slik at det måtte flyttes over på lightning-systemet. Som betaling for å ivareta nettverket og validere transaksjoner så mottar minerne betaling i form av en blokk belønning (6,25 bitcoin per blokk de finner), og gebyrene som følger med transaksjonene i blokken. Hvert fjerde år halveres denne blokkbelønningen og Satoshi’s opprinnelige idé var at minerne over tid kunne erstatte tapet av blokkbelønning gjennom flere transaksjonsgebyrer.
Til tross for flere forsøk på å komme til enighet, så endte det med at Bitcoin delte seg i to, og ble til Bitcoin (BTC) og Bitcoin Cash (BCH). Førstnevnte implementerte Segwit og sistnevnte økte blokkene til 8 megabyte med en plan om å øke disse ytterligere i tiden fremover. Bitcoin Cash fjernet også “replace by fee” og gikk tilbake til “first-seen-first-served”-prinsippet som igjen muliggjorde umiddelbare transaksjoner på blokkjeden. Det tok likevel ikke lang tid før det dukket opp skjær i sjøen for Bitcoin Cash som resulterte i nok en splitt i 2018, denne gangen i form av Bitcoin Cash og Bitcoin SV (Satoshi Vision).
Også denne gangen handlet uenigheten om størrelsen på blokkene, men også om hvilken funksjonalitet man ville implementere i programeringsspråket til Bitcoin Cash. Da man ikke klarte å bli enig var splitten et faktum. Bitcoin SV økte den maksimale blokkstørrelsen til 128 MB, mens Bitcoin Cash lot den bli værende på 32 MB. I løpet av de påfølgende årene økte Bitcoin SV blokkstørrelsen til maksimalt 2 GB før den til slutt ble fjernet gjennom å overlate ansvaret til minerne slik at de kunne sette sine egne grenser. Målet er å skalere kapasiteten så mye at det blir mulig å gjennomføre tusenvis av transaksjoner per sekund til en svært lav kostnad, som igjen kan muliggjøre mikro- og nanotransaksjoner.
Dersom man legger prisen til grunn så er det liten tvil om at Bitcoin (BTC) er kongen. Men spekulasjon på kort sikt er en ting, og den langsiktige verdien er en annen. De mest verdifulle teknologiene over tid er alltid de som ender opp med å bli brukt i stor skala og som kan skape nye bruksområder som kan erstatte gamle og ineffektive forretningsmodeller. Og det er fremdeles et åpent spørsmål, for bruken av de ulike Bitcoin blokkjedene har enda til gode å finne de store gjennombruddene i vanlige folks liv.
